Det var året etter at min ektefelle gjennom mer enn 50 år plutselig gikk bort, at jeg ble inspirert til å skrive denne boken. Jeg er både kliniker og forsker.

I over femti år har jeg vært behandlende lege overfor så vel psykiatriske som barnepsykiatriske pasienter. Mange av dem har gått i psykoterapi eller psykoanalyse hos meg, noen i familieterapi. Jeg har dessuten veiledet psykoterapier utført av omtrent femti unge kolleger som utdannet seg til psykiater eller barnepsykiater. Det har vært pasienter fra alle samfunnslag og med alle slags lidelser.

Min forskning har i stor grad dreiet seg om behandlingsforskning, blant annet behandling av rusmisbrukere, depressive og psykotiske pasienter, legers psykiske helse, og utdanningen av medisinstudenter i å kommunisere godt med sine pasienter.

Samlet sett har jeg i stor grad befatte meg med menneskers strev med å mestre utfordringer i nære kontaktforhold og derved få en bedre psykisk helse. Ved at de har tatt meg inn i sitt nåværende og tidligere liv, har jeg fått innblikk i alle slags knuter, floker og bånd som på godt og ondt, kan prege våre liv i forhold til våre nærmeste. Jeg føler det som et stort privilegium å ha fått en så stor tillit fra pasientene som har betrodd meg sin skuffelse, sin skam, sin skyldfølelse og sitt raseri. I boken «Jeg elsker, jeg lever», opptrer mange av de relasjonsproblemene som kan prege både andre menneskers og mitt eget liv. Og hvilke konsekvenser de kan ha for våre nærmest og for livet som sådant.

Har du utgitt noe tidligere?

Jeg har skrevet siden jeg var barn. Alene har jeg publisert 8 bøker, i de første seks bruker jeg en litterær form til å formidle fagstoff. De siste to er rendyrkete romaner.  Sammen med andre har jeg dessuten publisert lærebøker og sakprosabøker, i alt ti. Og flere hundre vitenskapelige artikler.

Hvordan fikk du idéen til boka?

Jeg ble I en eller annen forbindelse minnet om begrepet «objektkonstans», det vil si at det lille barnet etter hvert kan holde fast bildet av foreldrene selv når disse ikke er fysisk til stede. Da tåler barnet bedre en fysisk adskillelse uten angst. Utvikling av objektkonstans begynner tidlig og skal være utviklet ved 7-8 måneders alder. Når det gjelder oss voksne, så bærer også vi med oss «indre bilder» av personer som har vært viktige for oss. Hovedpersonen i boken oppdager til sin skrekk at han, etter ektefellens død, ikke lenger kan gjenkalle noe bilde av henne. Er det fordi han aldri knyttet seg ordentlig til henne? Eller er det fordi han er deprimert? Kan han gjøre noe for å få tilbake bildene av henne?

Fortell kort om bokas handling/tema og målgruppe.

Dette er først og fremst en kjærlighetsroman. Hovedperson, en pensjonert psykiater, finner en morgen sin svenske ektefelle og kollega død på kjøkkengulvet. I stedet for å sørge på vanlig vis, går han etter hvert inn i en alvorlig depresjon, noe han ikke vedstår seg, og heller ikke søker hjelp for. Hans sønn forsøker å hjelpe, men faren isolerer seg med sine depressive tanker. En dag kommer han på at når han tidligere har vært deprimert, og ektefellen har vært bortreist, har han lagt seg på sengen og sett henne for seg i forskjellige lykkelige situasjoner. Det har hjulpet. Men nå klarer han ikke å se bildene av henne for seg, og blir desperat. Har de ikke vært så knyttet som han har trodd? Han føler at uten dem, kan han ikke ta ordentlig farvel med henne og avslutte sin sorg. Men kan han få tilbake de indre bildene av henne?

Etter hvert kommer han på at han kanskje kan få dem tilbake hvis han reiser til Stockholm, og oppsøker de stedene hvor deres kjærlighet blomstret den gang de var unge. Mot sønnens vilje, leier han en leilighet i Stockholm og reiser dit uten å ha noen kjente der.

På toget kommer han litt i snakk med kvinnen som har setet ved siden av ham. Han forteller at han skal oppsøke de stedene som hans avdøde ektefelle og han besøkte da de var unge. Hun spør om han kjenner noen i Stockholm, og han sier at det gjør han ikke. På vei ut av toget nevner hun at hvis han trenger noe hjelp, kan han kontakte henne i Sosialdepartementet. Etter hvert som hans ensomme tilværelse og depresjon blir uutholdelig, kontakter han til slutt henne og de møtes til en kaffe. Hun er også enke, med et turbulent forhold bak seg. Og langsomt og forsiktig, over et halvt år, utvikler de så et begynnende kjæresteforhold. Resten av historien handler dels om utviklingen av dette forholdet, og dels av parallelle tilbakeblikk på det tilsvarende livet med hans avdøde ektefelle. Flere grunnleggende spørsmål dukker opp. Hva er kjærlighet? Er det noe vi har i oss, eller må vi få den av andre? Er vi utro mot våre døde ektefeller? Har vi et ansvar for hverandres barn? Hvor skal vi bo om vi gifter oss, Stockholm eller Oslo? Vil vi tåle et brudd? Under tiden i Stockholm møter hovedpersonen også forskjellige nære relasjonsproblemer hos andre.

Det nye forholdet er også en utfordring for deres voksne barn. De skal nå forholde seg til at det kommer en ny person inn på moren eller farens sted. Har moren eller faren godt av å få en ny kjæreste? Er han ikke for gammel? Liker vi den nye? Liker vedkommende oss og våre barn? Er han en don juan? Er hun ute etter pengene hans? De skal vel ikke gifte seg? 

Hva er budskapet i boka?

Det nye kjærlighetsforholdet kan åpne opp for følelser man har glemt at man hadde, men nå kommer de i en ny kontekst, og innebærer en anledning til å vokse videre som menneske. Utfordringen er å ikke repetere forholdet til avdøde, men være åpen for en ny form for kjærlighet og samliv. Da kan det nye forholdet bidra til å overvinne sorg, depresjon, ensomhet, sosial usikkerhet og en tendens til å isolere seg. Det kan gi en ny utfoldende kraft.

Den nye kjærligheten er slett ikke uttrykk for utroskap. Vi lover hverandre å stå sammen til døden skiller oss ad, ikke etter at den ene er død. Et nytt forhold behøver ikke ødelegge forholdet til den avdøde. Den som en gang er elsket, forsvinner aldri.

Hva har vært din drivkraft eller inspirasjon i skriveprosessen?

Jeg har vært inspirert av å på nytt tenke gjennom forholdet til min avdøde ektefelle og barn. Og hvordan det fortsatt påvirker mitt liv, og påvirker et nytt nært forhold. Å sette ord på dette, klargjorde nye sider, akkurat som for hovedpersonen.

Dersom relevant: Hvor mye er fiksjon, og hvor mye er hentet fra virkeligheten?

Boken er ren fiksjon. Men noen av scenene og stedene ligner på noe jeg selv har opplevd, og hovedpersonen har noen trekk og reaksjonsmåter som jeg kan kjenne meg igjen i. Kontaktforholdene som beskrives, er stort sett, basert på sterkt omskrevne nære kontaktforhold forhold som jeg har erfart i mitt faglig og private liv.

Har du flere prosjekter på gang? Oppfølgere?

Boken avsluttes på en måte som kunne åpne opp for en oppfølger. For tiden skriver jeg på en dystopisk roman om legeutdannelsens destruktive sider når det gjelder kommunikasjonen og relasjonen mellom pasient og lege.

For mer informasjon om boken, klikk her!