Jeg er opprinnelig bygutt – og er et produkt av oppvekst i Trondheims gater på 1970-tallet. Det var den gangen det var industri midt i byen; nå er det boliger og kafeer på de gamle industritomtene ... Men familien hadde, og har fortsatt, en jakt- og fiskehytte utenfor byen, som har vært en kanal ut av byen og utgangspunkt for jaktturer i de flotte utmarksområdene som omkranser Trondheim. Stedet har senere også fungert som feltstasjon for forskning og studier i biologi. I tillegg har plassen vært arena for fortellinger fra både gammel og ny tid, om mennesker og dyr, der historiene ble fortalt gjennom skumringstimen på kvelden hvor det er for mørkt til å arbeide, men fortsatt for lyst til å tenne parafinlampa for lesing og annen aktivitet. (Parafin var edel vare og måtte husholdes med.)

Under jaktturene ble alle mulige krinker, kroker og avsidesliggende deler av skogen oppsøkt i drømmen om å få stortiuren i jaktsekken, og det var slik Påls hjemmested, berghelleren i Jervfjellet som er omdreiningspunktet i Den som sporer ulven, ble oppdaget en gang på 1970-tallet. Deretter ble historien om ham, i alle fall deler av den, fortalt av en kårkall nede i bygden – og senere hørte jeg av en gammel svenske sørpå også en historie om en kar som het Pål og som kan ha vært samme person. Siden har fortellingen ligget der og rullet i hodet, før den nå mye senere endelig fant vegen ned på papiret. 

Jeg har ellers mitt daglige virke i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) i Trondheim, en virkelig flott virksomhet som det er lett å gi hjertet sitt til, og som jobber med forskning og kunnskapsformidling. DKNVS har en historie helt tilbake til 1760. I tillegg arbeider familien med å forvalte og utvikle et gårdsbruk og en utmarkseiendom i en nabokommune (Selbu) – et spennende og livslangt prosjekt.

– Har du utgitt noe tidligere?

Jeg leser og skriver egentlig hele tiden. For det meste om temaer knyttet til mitt fagfelt, biologi,

men i 2011 dristet jeg meg til å prøve et prosa-prosjekt gjennom boken Ulveslekt. Denne omhandler en bit av historien til en ulveflokk som levde i de sør-østlige grensetraktene på 1980-tallet. Senere har jeg tatt mål av meg til å skrive en trilogi, Hunger-trilogien, en fiksjon om et framtidig samfunn i oppløsning. Den første boken, Himmelen venter i fjellene, kom ut i 2016 – og så får vi se om jeg klarer å leve opp til målet jeg har satt meg om å ferdigstille to oppfølgere, henholdsvis med arbeidstitlene Hungervinter og Kvinnefølget.

Den som sporer ulven er en separat sak, og har på sett og vis sneket seg inn mellom bøkene i Hunger-trilogien. Kanskje trengte jeg en pause fra trilogien, som er en ganske mørk historie, selv om heller ikke Den som sporer ulven er av det spesielt lystige slaget.     

– Hvordan fikk du idéen til Den som sporer ulven?

Jeg tror kanskje tanken på å fortelle historien om Pål ble født rundt et kaffebål en gang på 90-tallet nettopp i berghelleren der Pål hadde tilhold, og jeg tror jeg satte de første ordene ned på papiret for mer enn tjue år siden.

Fortsatt i dag fyrer jeg omtrent årlig et kaffebål i Påls heller, og når en ser det fascinerende og spennende landskapet i Jervfjellet – dette fjellet i skogene østom Trondheim som var mye av hjemme-markene for Påls liv her nord – inviterer simpelthen landskapet til å skrive om det. Fortelle flere om det. Dyrelivet der. Den gamle kulturhistorien. I tillegg har du tidsrommet Den som sporer ulven foregikk i, 1700-tallet, som for mange var en beinhard tid å leve i. Og det er egentlig ikke lenge siden. Teksten gjenspeiler kanskje ønsket om å få fram noe om livsvilkårene den gang. Jeg tror vi har noe å lære av slikt, og at det av mange årsaker er viktig for oss som lever i dag å ha noe kunnskap om samfunn og mennesker før oss. Hvordan de innrettet seg den gang. Hvordan de prøvde å karre et livsgrunnlag ut av jord og skog. Jeg oppfatter at det er vesentlig å holde historien i hevd. Den som sporer ulven kan kanskje være et bidrag til dette.   

– Fortell kort om bokas handling/tema og målgruppe.

Hovedpersonen, Pål, er en historisk person, men vi kjenner mest bare bruddstykker fra hans liv. Ut fra de fortellinger jeg har hørt om ham, dukket han opp i skogene rundt Jervfjellet en gang først på 1700-tallet. Slik jeg har oppfattet det, fikk han etter hvert mye av skylda for ting som gikk galt inne i skogen – sau og naut som kom bort der en mistenkte Pål, samt spor etter tyveriraid på stabbur rundt omkring. Noe av dette kan hende er sant, noe kanskje ikke. Basert på samtaler jeg har hatt med folk om Pål, samt noe som tidligere er skrevet om hans liv i Jervfjellet, har jeg forsøkt å sy sammen en historie om hvordan livsløpet hans kan ha vært – fra hans yngre år til han forsvant inne i skogen et sted som voksen mann. Handlingen følger det som kan ha vært rammene rundt Påls liv, begivenheter utenfor hans påvirkningskraft som påvirket hans skjebne og hvordan det hele kan ha falt ut. Vesentlige deler av handlingen baserer seg som nevnt på en dialog mellom forfatteren og en eldre halvt svensk gubbe, som utspant seg i ei tømmerkoie i de sør-østlige grensetraktene på 1980-tallet. Påls livshistorie startet kanskje der nede i sør, før den endte i Jervfjellet lenger nord.

Det har vært en spennende prosess å skrive boka, og kanskje finner noen med interesse for denne typen stoff også det spennende og givende å lese den – uten at målgruppen er veldig definert her. Jeg tror den kan være bred.

– Hva er budskapet i boka?

For meg har skriveprosessen vært en reise i tid, om mennesker og deres livsrammer før, og historien behøver naturligvis ikke å sees på som noe mer enn det: en fortelling om en noe spesiell person fra 1700-tallet her i våre skoger, en historie det knytter seg sagn til, hvor navnet fortsatt lever. Bare det – at navnet til en skoggangsmann og fredløs lever i hundreår etter hundreår! Samtidig kan det også ligge noe mer her – et gløtt inn i det krevende livet til et menneske som ikke akkurat levde livet på solsiden, hvor kanskje urolige krigstider, samfunnsforhold – her forskjellen mellom de som hadde noe og de som ikke hadde noe – medvirket til at det gikk som det gikk. Jeg antar videre at det var mange av Påls kategori den gang, de som levde nærmest fra hånd til munn og var for legdfolk å regne. I tillegg til den allerede harde hverdagen laget sikkert også grensekrigene som pågikk den gangen enda mer vanskeligheter for folk, og sendte dem ut på vegen nærmest i det de sto og gikk i. Slikt skaper lagdelinger, og det en i dag benevner «utenforskapet» ligger der som et bakteppe i fortellingen. Neste spørsmål er: Har vi noe av dette, om enn i en annen form, rundt oss også i dag? Absolutt, vil noen si – om ikke i så stort omfang som den gang og så lett å få øye på. Foreløpig. Noen vil også si at en ikke skal langt utenfor landets grenser før situasjoner som på sitt vis har likhetstrekk med Påls liv er påtrengende. Og det tredje som da gjerne kommer opp i forlengelsen av et slikt resonnement er: Kan slike tider, der en er overlatt til seg selv, komme tilbake? Også her hjemme?  

– Hva har vært din drivkraft eller inspirasjon i skriveprosessen?

Jeg vet ikke helt hvor motivasjonen kommer fra. Det har kanskje noe med oppveksten å gjøre, med et bein både i bygd og by, de mange ulike inntrykk og mange møter og samtaler med mennesker som har spennende historier å fortelle. Og så ønsket om å videreformidle dette. Jeg har for så vidt alltid hatt det slik at kun et øyeblikksbilde av noe som hender rundt meg kan føre til påfølgende lek med ord, formuleringer og komposisjon av tekst for å forsøke å formidle det. Av og til blir det noe mer håndfast ut av det.

– Hvor mye er fiksjon, og hvor mye er hentet fra virkeligheten?

Den som sporer ulven er dypest sett en blanding av virkelighet og fiksjon, fordi jeg forteller den versjonen av Påls liv jeg har hørt og kjenner til, og hvordan jeg på bakgrunn av dette i grove trekk tror det hele utspant seg. Samtidig finnes det flere varianter og versjoner av Påls liv og endelikt. Det er ikke lett å vite med sikkerhet hva som var hva, som det heter, innpå tre hundre år etter at det hele hendte! Ut fra min beskjedne kunnskap om hvordan folk levde den gang, har jeg likevel gjort et forsøk på å rekonstruere Påls liv. Sikkert er det imidlertid at han levde der inne i skogen en gang på 1700-tallet. Og der forvant han også.

– Hvorfor bør folk kjøpe denne boka?

Det faller meg vanskelig å reklamere hardt for egne prosjekter, jeg er kanskje ikke typen til det, men for meg har i alle fall timene med Den som sporer ulven vært en form for tid. En spesiell form for tid. Historien om Pål gir meg noe. Trass i at det ikke er noen solskinnshistorie, føler jeg meg beriket ved å ha lest og hørt om ham, og så selv forfattet denne boken. Ikke minst ser jeg skogen rundt Jervfjellet, skogen som også var Påls verden, på en annen måte nå enn tidligere. Filosofen og forfatteren Marcel Proust (1871–1922) skrev en gang at «Den sanne oppdagelsesreise består ikke i å finne nye landskap, men å se med nye øyne». Leser du boka, og bokas absolutt aller siste setning, er du kanskje med meg i hva jeg mener. Hvilken reise jeg var på gjennom boka. Og jeg tror og håper andre også vil like å ta den samme reisen.