– Angsten for det ukjente er ofte farligere enn det ukjente. Vi må tørre å ta utfordringer selv om det kan være risikofylt, sier Atle Remme, som er aktuell med mellomkrigsromanen Sprik.

I romanen møter vi Oskar Pedersplass, som vokser opp i en brytningstid hvor nye tanker om rettferdighet, likeverd og menneskeverd stod i sterk kontrast til den gamle samfunnsstrukturen. Pedersplass vokser opp på et småbruk på Østlandet og skal stemme i sitt første valg. Han føler at han må ta ansvar, ikke bare for seg selv og familien – men også for andre. Streiker, rike og fattige, kvinnefrigjøring og menneskesyn danner grunnlag for dype konflikter, dramatikk, voldelige hendelser, kjærlighet og vennskap i en velkomponert fortelling som utkommer på Forlagshuset Publica.

Atle Remme beskriver seg selv som både åpen og grublende.

– Jeg føler meg utadvendt, åpen, nysgjerrig og livsglad. Dessuten kan jeg være grublende og analytisk. Jeg trives godt i eget selskap, men liker også å snakke med folk. Verden er ikke svart hvit, ja eller nei, den er mye mer nyansert, sier Remme, som foretrekker å se folk i øynene fremfor å frembringe budskapet i en tekstmelding.

– En samtale inneholder mye mer enn meldinger på SMS, og selv når vi snakker sammen får vi bare tak i en liten del av det som foregår hos den enkelte. En samtale er ferskvare, levende og følelsesfylt. Det er spennende, syns jeg.

Ideen til romanen Sprik hentet Remme fra sin historiske interesse, hvor tiden etter første verdenskrig er ekstra spennende.

– Jeg syntes det var på tide å få litt orden på alle tankene, få satt alt som kom og gikk ned på papiret, for at det ikke skulle forsvinne. Det ble en utfordring å forme det jeg grublet på til hendelser, til personer med identiteter, og sette det inn i et historisk perspektiv. Den utfordringen klarte jeg ikke å la ligge. Jeg har tidligere jobbet med praktiske konkrete oppgaver, jeg tenkte at det kunne være spennende å slippe tankene fri, sier forfatteren. 

Drivkraften i skriveprosessen har vært utfordringen med å få fram budskapet.

– Inspirasjonen kom etter hvert som jeg syntes at jeg klarte å forme tankene til personer og hendelser. Da kom også nye tanker, og hendelsesforløpet utviklet seg. Det var givende. Jeg syntes at jeg skapte noe.

Remme håper at budskapet blir forstått og at det fører til refleksjon og ettertanke hos leseren.

– Jeg håper dramatikken kan være umiddelbart spennende og fengende, og i ettertid føre til undring om politiske strømninger for hundre år siden, strømninger som var til de grader sprikende. Fra troen på enevoldskonger og keisere til proletariatets diktatur, til demokrati. Fra troen på nasjonalisme til grenseløs klassekamp, sier Remme.

Norge hadde nettopp fått egen konge samtidig som demokratiet med partier og stemmerett var på frammarsj. Folk måtte ta stilling til disse tingene, selv om grunnlaget var spinkelt. Det førte til kamp fysisk og ideologisk, en kamp Remme portretterer på glimrende vis i boken.

– Det norske samfunnet var i en kritisk fase – noen klarte å «holde tunga rett i munnen» og landet samlet. De «noen» står i dag bokstavelig talt på sokkel som bronsestatuer landet rundt. Deres meninger står nå som påler, men den gang? I Europa var det til dels anarkistiske tilstander. Det var og ble vanskelig, forteller forfatteren, som har flere spennende prosjekter på gang.

– Jeg er i gang med neste bok med de samme personene og familiene. Tiden går. Neste bok vil tidsmessig spenne fra mellomkrigstiden til ut på femtitallet, avslutter Remme.