I andre bok av Eva Marí Amundsen om Ellinor og Andar må tenåringene igjen kjempe mot overnaturlige krefter og for kjærligheten. Ta en titt her:

Octavian var glad for at han måtte gjøre ærender, slik at han kom seg unna gården av og til. Han tok seg god tid når han handlet. Han nøt å oppholde seg blant de trygge lydene av van­lige menneskers gjøren og laden.

Om natten hørte han og Brina rare lyder rundt om i huset, og han hadde sett noe aldeles forferdelig i kjelleren. Zlo hadde båret noe ned trappene, og Octavian hadde sneket seg stille etter. Døra inn til fengselet var åpen. En tung dør, bakerst i gangen, ble skjøvet igjen med et metallisk klikk. Octavian ventet litt før han forsiktig løp bort til den bakerste cellen. Gjennom gluggen i døra så han Zlo løfte teppet av gjenstanden. Den så ut som en liten kiste av tre, med et lokk av gull. Zlo tok av seg klærne og ble stående naken, med bare noen merkelige plater bundet til bryst og rygg. Han løftet opp kisten og rettet den mot en haug med hår og pels som lå samlet på gulvet. Det lynte i lufta, og os og røyk fylte rommet. Hårene ble løftet opp av en liten hvirvelvind og en slags masse begynte å ta form. Sakte ble haugen til et levende vesen som så ut som en blanding mellom et menneske og en geit. Lyden det lagde var helt forferdelig.

Octavian løp. Han hulket av skrekk og knærne ga etter da han kom ut av fengselsfløyen. Han krabbet inn bak noen kasser og ble liggende og hive etter pusten. Hva var det for slags styggedom Zlo holdt på med?

Lenge etter at Zlo hadde låst og gått forbi ham, slepte han seg opp trappen. Brina så forskrekket på ham.

– Hva er det som har skjedd?

Han bare ristet på hodet til svar. Visste ikke hvordan han skulle fortelle henne at alt var mye verre enn de trodde. At Zlo kunne lage unaturlige og skrekkelige former for liv ved hjelp av en liten kiste. Det var som om Satan selv hadde inntatt huset.

Octavian hadde sunket på kne ved sengen og bedt en inderlig bønn til jesusfiguren på nattbordet.

Andar sto og ventet ved siden av Porschen sin da Ellinor kom med bussen til Lakselv. Bilen var alltid ren, både inni og utenpå, og hun mistenkte at Andar brukte mye tid på å holde den sånn. Hun kastet seg rundt halsen på ham. Andar klemte henne glad tilbake.

I bilen snakket de om noe begge hadde tenkt på: Når kom de til å ligge sammen? Ellinor sa at hun følte seg usikker og at det måtte skje en gang det passet. Andar var enig. Han mente det måtte skje når hun følte seg trygg.

– Jeg? Hva med deg, da? spurte hun.

– Jeg er jo gutt, sa han forklarende og smilte skjevt.

Javel. Da hadde de fastslått det.

Ellinor skulle ligge inne på Ristens rom mens hun var på besøk. Det var tyve minusgrader og klarvær der de la i vei på de hvite veiene opp til Karasjok. Husene var dekket av frostrim og røyken steg loddrett opp fra pipene.

– Wow! Skikkelig vinterland. Se, det glitrer i sneen, sa Ellinor og pekte.

Ingir viste Ellinor det nyfødte barnet sitt. Det var en liten jente som skulle hete Nia. De hadde nettopp kommet hjem fra sykehuset, og hele familien så ut til å liste seg på tå rundt det lille nurket.

– Enda flere jenter, sa Andar og himlet med øynene, men Ellinor kunne se at han var stolt.

Hun rakk så vidt å kysse ham før Risten dro henne med på rommet sitt. Det var stort og lekkert, med vegger i hvitt og fiolett og interiør i sort og sølv. Ellinor måtte studere det en stund for å få med seg alle detaljene. Det var veldig overdådig og stilfullt i forhold til hennes. Ellinor hadde forventet en liten ekstraseng av typen man slår ut til gjester, men det var satt inn en ordentlig behagelig seng til henne. Det slo henne at denne familien var kontrastfylte mennesker. De levde på vidda i svært enkle kår, mens her hadde de et palass av et hus.

Hun gikk inn til Andar. Han lå på senga, så hun la seg like godt ved siden av ham. Det var nesten ikke til å tro at hun kunne ligge i armene til gutten hun elsket uten å engste seg for noe. Det virket som om han tenkte det samme, for han så tankefull ut. Så kysset han henne og smilte.

– Tenk at du er her.

Boksen på nattbordet ga fra seg et bestemt pling. Tid for middag.

Det var mye prat og diskusjoner rundt bordet, særlig mel­lom søstrene. Ingir var opptatt av samefolkets rettigheter, mens Risten snakket om solidaritet med kvinner som ikke hadde de samme frihetene og valgmuligheter som dem. De prøvde å involvere Ellinor, men glemte seg ofte og slo over på samisk. Egel og Ravna skjøt inn noen ord av og til, og så ut til å more seg over døtrenes engasjement.

Etter middag ble de sittende i biblioteket til langt utpå kvelden. Ingir kom bort og la barnet i armene til Andar. Han så ned på den lille bylten og smilte. Ellinor fikk nesten åndenød. Det var så sjarmerende å se ham med et barn i ar­mene. Hun lurte på om hun skulle sove på Andars rom, og ikke bry seg om morens formaninger, men når alt kom til alt, var hun for usikker og sjenert.

Ellinor og Risten lå lenge og snakket da de hadde lagt seg. Risten fortalte at hele familien var glade for at Ellinor hadde støttet Andar etter at han ble skadet.

– Det skulle bare mangle. Han ville gjort det samme for meg, sa Ellinor.

– Ja, det ville han, sa Risten.

Ved frokosten neste dag sa Andar at han skulle ta Ellinor med til fjells, på sledetur.

– Men hva om det blir uvær mens vi er på fjellet? Stemmen hennes hørtes engstelig og pipete ut. Alle så på henne.

– Hun har jo opplevd å nesten fryse ihjel under en storm, så det er ikke så rart at hun spør, forklarte Andar.

Egel la en hånd på skulderen hennes.

– Du skal ikke bekymre deg. Andar og reinen får deg trygt tilbake.

Ellinor ble litt flau. De var vant med å ferdes ute hele tiden. En reindriftssame ville nok aldri ha frosset ihjel på fjellet.

Ute var det klart, men mørkt og kaldt som det alltid var i desember i nord. Andar spente Sne og en annen rein foran sleden. Ellinor satt på et reinskinn og hadde et tykt ullteppe over seg. Andar så ut som han var i sitt ess. Det var som han ble en annen ute i naturen. Han virket mer avslappet og selvsikker. Han fortalte om da Okin trodde det var natt, fordi han hadde glemt å fortelle ham om mørketida.

Reinen trakk dem stødig av sted. Ellinor syntes det var eventyrlig fint å være på sledetur med rein. Det gikk ikke så fort, men det gjorde ikke noe. Etter en stund gikk terrenget slakt nedover, og Andar holdt reinen igjen.

– Er det noe galt? spurte hun, men han ristet på hodet.

– Kom, sa han og dro henne ut av sleden.

De gikk frem så de kunne se hele den slake dalen under.

Andar stilte seg bak og holdt rundt henne, så pekte han. Spredt ut over et stort område, sto en stor reinflokk. Det var et mektig syn; det så nesten ut som et maleri. Dyrene sto rolige i det blåhvite landskapet og stjernene skinte på himmelen. Så blafret nordlyset opp. Hun trakk pusten brått. Akkurat i dette øyeblikket følte hun det som om hun sto på toppen av verden og ingenting kunne stoppe henne eller Andar i å oppnå det de måtte ønske. Det var en euforisk lykkefølelse som var så sterk at den ga henne tårer i øynene. Ingen av dem kom på noe å si, og det gjorde ingenting. Det var nok å bare være.

Mens de sto der i perfekt harmoni med hverandre og na­turen, ønsket hun at de kunne fortsette å være sammen. Ikke noe mer. For en ting hadde hun lært: Man skulle være forsik­tig med hva man ønsket seg under nordlyset.

Jarle Isaksen fyrte i ovnen og satte på kaffen. Han gikk bort til vinduene og så ut over den mørke fjorden. Dette var hans paradis. Holmstad i Vesterålen. Her kunne en mann føle seg fri.

Huset var nytt og komfortabelt og sto litt for seg selv nede ved sjøen. Når han var hjemme, nøt han dagene. Han jobbet i hagen, dro ut med båten når været var bra og tok lange skiturer om vinteren.

Linn kom subbende ut i morgenkåpen og la armene rundt livet hans bakfra. Han smilte. De så ikke så mye til hverandre, for hun hadde jobb og leilighet på Sortland. De var begge en­somme ulver. Kom fra små familier og hadde få venner. Hun var intelligent og hatet drama og krangling. Det var det han satte mest pris på ved henne. Da han var yngre, hadde han hatt noen kjærester som oppførte seg som om de levde i en dramaserie. De hylte opp om problemer som ikke fantes og prøvde hele tid­en å få ham til å føle seg skyldig for et eller annet. Han forsto dem ikke og tenkte at livet i grunnen var bedre uten kvinnfolk, men så traff han henne. Linn var finnmarking, sa ting rett ut og forventet ikke noe mer enn det de hadde. Han kunne være seg selv rundt henne, uten å måtte være på vakt for eventuelle følelsesmessige utbrudd. Hun spurte aldri hva han tenkte på, bare smilte et underfundig smil og leste videre i en eller annen bok når han satt og grublet. Han likte å gjøre henne glad og høre den høye, ekte latteren hennes. Skulle han bli gammel sammen med noen, måtte det bli med henne. Når han våknet med mare­ritt om natten, holdt hun rundt ham og trøstet ham som et barn, uten å spørre hva det var som skremte ham sånn. Det hadde skjedd noen ganger etter hendelsen på vidda.

Linn skrudde på radioen, og nyhetsoppleseren fortalte om den ene elendigheten etter den andre.

– Huff, jeg synes verden bare blir sprøere og sprøere. Det er som om en eller annen ondskap har sluppet ut og forgiftet hele kloden. Man blir ikke forferdet over noe lenger. Alt kan skje.

Hun skiftet til en musikkanal.

Jarle fikk gåsehud og flyttet urolig på seg. Kanskje det virkelig var noe ondt som hadde kommet seg ut i verden? Noe som burde ha forblitt nede i fjellet. Han ristet på hodet av seg selv. Jarle trodde bare på vitenskap og det man kunne se. En marinejeger var best tjent med å ikke være overtroisk og nervøs. Han knekket egg til en omelett mens han tok noen dansetrinn til musikken.

Ellinor var fascinert av Andars familie. De var så ulike hennes egen, og hun syntes de var spennende mennesker. Spesielt moren, Ravna. Hun var vakker og kreativ, men også litt til­baketrukket og fjern til tider. Hun hadde et eget atelier der hun sto i flekkete snekkerbukser og malte fargerike bilder. Når hun ikke malte, var hun som regel kledd i lange kjoler. Ravna var feminist på sin hals. Maret var nyutdannet veter­inær, mens Risten holdt på å utdanne seg til fysioterapeut. Ingir og Matti jobbet med reindrifta sammen med Egel og Ravna. De byttet på å se til dyrene, men når det var sesong­skifte og reinflytting hjalp alle til. Egel var fåmælt og virket som han alltid hadde god tid. Andar hadde arvet de brune øynene etter ham. Aile, Egels mor, bodde også i huset. Hun tilbrakte mye tid nede i kjelleren, der hun laget brukskunst og sydde i skinn. Huset var stort nok til at alle hadde en plass for seg selv, så det føltes ikke påtrengende, selv om de var mange under samme tak.

Det var så hyggelig å være på besøk hos dem at Ellinor ikke hadde lyst til å dra. Hun slepte beina etter seg da hun gikk på bussen for å reise hjem, og smilte trist til Andar gjennom ruten. Han vinket og satte seg inn i bilen. Av og til kjente hun panikk for at han skulle finne seg en annen. Hva om han ble lei av avstandsforholdet? Bare tanken på det, fikk det til å vri seg inni henne.

Moren møtte henne på bussholdeplassen i Kinna, og de spaserte hjem med Ellinors bag mellom seg.

– Har du hatt det fint?

– Ja, det var veldig koselig. Familien var hyggelig mot meg.

– Så bra. Jeg er glad du har funnet deg en fin gutt fra en ordentlig familie.

Ellinor så overrasket på moren. Det var første gang hun hadde sagt noe sånt.

Da de hadde kommet frem til det lille huset langt inne i skogen i Finland, var det lett å se at Zlo hadde vært der en stund. Det råtnende liket til Mika Aronen hadde ligget slengt midt på gårdsplassen. Han hadde ikke engang forsøkt å skjule det. I huset var det rot og matrester over alt. Den sure stanken var så intens at de ikke klarte å oppholde seg der inne.

Hun hadde sett det lille kartet og nappet det med seg da de gikk ut i bilen igjen. Hun ga ham det.

Først så han ikke noe spesielt, bare et kart over Europa, men etter å ha gransket det en stund, så han det lille pennemerket. Slovenia. På baksiden var det var en svak ring rundt byen Ptuj. Han ble så lettet at et stønn presset seg ut av halsen. Han kremtet.

– Han er i Slovenia.

Hun tok kartet ut av hendene hans og så på det i stillhet. Hendene hennes skalv litt.

– Ok. Vi reiser med en gang. Vi vet ikke hvor god tid vi har.

Nå var de nær ham, endelig. De lente seg inntil hverandre mens de hørte på sirissene i vegetasjonen rundt. De to Quarene huket seg ned mens de studerte gården og området. Her var det altså at Zlo hadde slått seg ned. Den eldgamle vingården i utkanten av den lille landsbyen var perfekt for en som ville være i fred.

– Hva faen gjør vi nå? Skal jeg bryte meg inn og bare gi ham et skudd i panna?

Hun svarte ikke. De visste at det ville by på problemer å komme innpå Zlo. Han hadde overnaturlige, dyrelignende sans­er og kunne kontrollere de som kom nær nok. Betvinge dem og drepe dem.

De første ukene etter nyttår var ekstra mørke og kalde. Ellinor lengtet etter sola og følte seg slapp og trøtt. Hver morgen når vekkerklokka ringte, hadde hun bare lyst til å sove videre. Moren prøvde å få henne til å ta tran for å få i seg D-vitaminer. Ellinor brakk seg av transmaken, så moren kjøpte vitamintabletter i stedet. Hun sa man kunne få man­gel på D-vitamin når man ikke fikk sol på kroppen.

Ellinor tok seg en gåtur av og til for å få frisk luft, men gikk ikke forbi huset til Einar, der de to hundene Jaro og Huss sto i en innhengning. Hun savnet å ta dem med på tur, men orket ikke å dra dit i frykt for å treffe på ham. Hun hadde sett noe i øynene hans den gangen han gikk til angrep på Andar. Einar var uforutsigbar og kunne finne på hva som helst hvis han ble sint nok. Det var nok best å holde seg unna ham.

Da Ellinor fylte atten, hadde de et lite familieselskap. Mor­moren hadde bakt Kvæfjordkake, som var Ellinors favoritt. Sol og Runa kom, og de satt på rommet hennes og pratet en stund. De lengtet vekk fra Finnmark alle tre.

– Jeg er lei av den lange vinteren og mørketiden. Det har jo sin sjarm, men huff, sa Runa.

– Ja, når det står på som verst, kjenner jeg at jeg godt kan bo både sørpå og utenlands. Et sted der man kan spasere på stranden hele året, uten å måtte holde på lua, sa Sol.

Ellinor kjente også dragningen til et annet klima og et større sted. Et sted hun og Andar kunne være sammen og være så norske eller samiske de ville, uten at noen brydde seg.

Han hadde ringt og gratulert henne med dagen. Hun kunne ikke få gaven sin riktig ennå, men det var ikke fordi han hadde glemt henne.

– Det tar bare litt lengre tid å skaffe, forklarte han.

Ellinor gledet seg som en unge til å få vite hva han hadde funnet på denne gangen. Det spesielle smykket han hadde gitt henne da han dro til Chicago på rehabilitering, var det fineste hun noen gang hadde eid. Hun brukte det når hun en sjelden gang skulle pynte seg.

Til Ellinors store begeistring var det en kjøreskole fra Kirkenes som skulle starte trafikkopplæring i Kinna, og hun var ikke sen om å melde seg på. Kjøretimene begynte i februar. Det var utfordrende å kjøre i uvær og mørke, men Ellinor elsket å kjøre bil. All øvelseskjøringen med foreldrene hadde gitt resultater. Kjørelæreren var fornøyd med kjøringen hennes, og ba henne komme til Kirkenes for noen flere kjøretimer og oppkjøring. Hun hadde prøvd å få venninnene med, men Runa hadde ikke råd og Sol hadde ikke lyst. Dette måtte hun gjøre alene.

Mattis Enta tok imot de fire guttene som skulle ha et halvt års tjeneste hos dem. Andar så seg nysgjerrig rundt. Han hadde vært ute i resepsjonsområdet før, men dette var første gang han fikk komme inn og se kontorene og det store operasjonsrommet. Det var elektroniske kart og skjermer på veggene. I tillegg hadde de to rader med datamaskiner.

– Oi! Litt av et utstyr dere har her, sa Jon, en av de andre guttene.

– Ja, vi oppgraderte sist høst.

Enta viste guttene kontorpultene de skulle bruke. De var plas­sert i fellesrommet som var forbundet med kontorene.

– Hva er det store bygget bak der? spurte Andar og pekte ut av vinduet.

– Der har vi helikopteret og skuterne våre.

Enta så på armbåndsuret.

– Pierra, kan du komme og vise guttene hva de skal gjøre? Jeg har et telefonmøte.

En mann med intenst blå øyne og stritt, mørkt hår, kom ut av et kontor. Han hadde på seg samme mørkeblå uniform som Enta.

– Velkommen. Den første tiden blir det forefallende kontorar­beid på dere.

Andar følte seg skuffet, men viste det ikke for Pierra. Å sitte ved et skrivebord måtte vel være det kjedeligste som fantes.

Pierra ga dem hver sin perm full av papirer.

– Dere kan begynne med å sette dere inn i dette. Det er kart, lover og regler, og informasjon om hvordan vi har løst noen gam­le saker. Det er for at dere skal lære hvordan vi arbeider.

Han hentet noen ark inne på sitt eget kontor.

– … men først må dere skrive under på en taushetserklæring.

De fire guttene skrev under.

– Taushetsplikten er noe vi er veldig nøye på. Vi har et særlig ansvar for å beskytte vårt folk og enkeltpersoner som er i en van­skelig situasjon, sa Pierra og så strengt på dem.

Andar sank ned på kontorstolen og åpnet permen. Nederst på innholdsoversikten sto det «Kafsher. Væpnet aksjon på vidda». Alle hårene reiste seg på kroppen. Hjertet slo raskere da han bladde opp og begynte å lese.

Stormene begynte.

– Å, jeg er så lei av dårlig vær og lange vintre. Hvorfor må jeg være oppvokst på en plass der veiene er stengt og man vasser i sne halve året?

Ellinor så surt på foreldrene og mormoren ved middags­bordet.

– Så, så. Du vet jo at vinterstormene er verst når sola er på tur tilbake. Det betyr bare at vi går mot lysere tider, sa mormoren.

Ellinor stønnet mistrøstig til svar. Hun så Andar altfor sjelden. Det dårlige været, alt skolearbeidet og flørtingen mellom Sol og Jomar var begynt å gå henne på nervene. An­dar trøstet henne på Skype, og sa det samme som mormoren:

– Nå går vi mot lysere tider, Elli.

Heldigvis hadde Andar blitt mye gladere, nå da han hadde noe å gjøre. Hun så på det blide ansiktet hans og måtte smile. Han fikk henne alltid i bedre humør.

Ellinor fikk også noe annet å glede seg over. Kjøreskolen startet endelig med intensivkurs i Kirkenes, og foreldrene skulle betale. Ellinor var takknemlig, for hun visste at det var dyrt. De hadde allerede betalt for Ivans oppkjøring. Ellinor og noen andre ungdommer fra Kinna bodde på hotell i vin­terferien mens de tok de nødvendige kjøretimene og kjørte opp. Alle klarte det på første forsøk, og de feiret med en øl på tur hjem med hurtigruta.

– Skål for lappen, og for at vi må kjøre skadefritt, alle sam­men, sa en av guttene.

– Hør, hør, sa Ellinor.

Hun var kjempeglad for å ha klart lappen, og gliste fra øre til øre.

For å tjene penger til egen bil, gjorde hun ekstra husarbeid hjemme, men det ble liksom ikke nok penger av det. Hun diskuterte det med foreldrene, men moren ville ikke at hun skulle ta seg en jobb, fordi det kunne gå ut over skolen.

– Hva med lineegning? Det er sånt du kan gjøre når du har tid, sa faren.

– Ja, det kan gå, sa moren.

Ellinor kviet seg litt for å jobbe med stinkende fisk, men utsikten til å tjene penger var for fristende.

– Jeg vil også egne. Jeg blir med i bua, sa Sol da Ellinor fortalte om planene sine.

– Blir du? sa Ellinor og klarte ikke å skjule hvor overrasket hun var.

Sol var den mest jålete personen hun kjente.

– Klart det. Jeg trenger også penger. Vi spør om Runa også blir med.

Slik gikk det til at de tre venninnene begynte å egne line. Det var en udelikat jobb, å stå og tre makrell på fiskekroker og legge dem i stamper som fiskebåtene skulle ta med seg på sjøen, likevel hadde de det gøy. De hørte musikk på radioen, sang og skravlet med de andre som egnet. Landmannen skar opp agn og kokte kaffe til dem. Ellinor hadde ikke vært klar over at det var så sosialt å jobbe i en egnebu. Folk stakk in­nom for en prat, og hun kunne jobbe når det passet henne. I begynnelsen gikk det sakte, men når hun hadde lært seg teknikken, klarte hun flere stamper i uka. Av og til sto hun tidlig opp og egnet en stamp før hun skulle på skolen. Nå gikk det litt fortere med sparingen, og hun begynte for alvor å drømme om egen bil.

En lørdag formiddag i begynnelsen av mars, mens hun satt og frotterte håret, banket det på. Ellinor gikk forundret bort og åpnet døra. Der sto Andar. Hun så vantro på ham, før hun kastet seg om halsen hans. Han knuget henne inntil seg.

– Hva gjør du her? Har du kjørt hit?

– Nei. Jeg tok morgenbussen fra Lakselv. Foreldrene mine er blitt litt overbeskyttende etter at jeg ble skadet, så de ville ikke at jeg skulle kjøre hele veien.

Han kysset henne så intenst at hun nesten mistet pusten.

– Jeg har savnet deg så!

– Jeg har savnet deg også.

Han skjøv henne forsiktig vekk og trakk pusten.

– Hva vil du gjøre? Jeg står til din disposisjon hele dagen.

Hun smilte bredt. For en fin overraskelse! Andar gikk inn i stua og snakket med Jasel, mens Ellinor kledde på seg og fønte håret. Hun meldte Sol og avtalte at de skulle treffes på lørdagskafé.

Flere venner og klassekamerater kom bort og hilste på Andar. Det betydde mye for Ellinor, men hun la også merke til at noen stakk hodene sammen og hvisket mens de så mot bordet deres. En av guttene måtte selvfølgelig joike, og Ellinor snudde seg rasende. Sol la hånden på armen hennes og ristet på hodet.

– Overse det. Ikke la dem se at de klarer å terge deg.

Andar bare trakk på skuldrene som tegn på at han ikke brydde seg. Da de gikk ut, spurte han:

– Hva nå?

Ellinor smilte lurt.

– Nå må vi hjem og ta litt mer klær på oss, for jeg vil ta deg med på skutertur.

Hjemme tok hun på seg sine varmeste klær. Andar lånte noe av Ivans gamle yttertøy. De gikk fort opp til Høyda og tok presenningen av skuteren. Hun sukket henført da den startet. Ellinor kjørte, og Andar satt bak. Det var utrolig morsomt, men det var iskaldt, så de tok bare en liten tur. Andar likte skuteren, og de ble enige om at de skulle dra på tur sammen når anledningen bød seg. Han likte å fiske på isen og sa at han skulle ta henne med på de beste vannene. Hun snakket om å få fatt i varmere klær og lurte på om han kunne anbefale noe.

– Nja, jeg kan kanskje sjekke litt, sa han, uten å utdype noe mer.

Da de kom hjem, var det glødende rester av et bål i peisen, men ingen å se. De satte seg i sofaen og fikk varmen i seg. Begge var røde i kinnene etter den friske turen. Ellinor gikk ut på kjøkkenet og fant en lapp fra faren. Han var gått i et møte, og moren skulle jobbe sent. Det var ferdiglaget middag i kjøleskapet. Når faren sa han var i et møte, betydde det som regel at han og noen kompiser drakk øl og spilte kort.

Hun tok seg et glass vann og skulle til å spørre Andar om han ville ha, da hun kjente armene hans rundt seg. Hun snudde seg og møtte munnen hans med sin. Temperaturen økte med det samme. De kysset hverandre lidenskapelig. Ellinor bestemte seg, tok ham i hånden, og leide ham inn på rommet sitt. Hun låste døra mens hun så på ham. Andar tok ansiktet hennes mellom hendene. Han gransket henne med øyne som var dype og mørke. De trengte ikke si noe. Det var nå det skulle skje. Han så spørrende på henne, og hun nik­ket. Hvordan skulle man oppføre seg første gangen? Ellinor følte seg som en flodhest på land mens de tok klærne av seg. Det var vanskelig å vise seg naken foran et annet menneske på denne måten. Heldigvis virket han også nervøs. De fomlet og kysset lenge før han tok på kondom, la seg over henne og presset seg sakte inn. Hun kjente en skarp smerte og ynket seg. Han stanset og ventet en stund før han fortsatte forsik­tig. De så hverandre inn i øynene, og han kom raskt og hardt. Det var intenst, nært og litt klossete.

Etterpå ble de liggende tett omslynget til han måtte gjøre seg klar til å dra. Ellinor følte seg skuffet over den korte, smertefulle elskovsakten. All denne lengtingen, og så bare dette? Andar så at hun ble tankefull. Han rødmet.

– Det blir bedre. Etter hvert blir det mye bedre for deg, og det kommer ikke til å gjøre vondt.

Han var flau og utilpass, likevel tok han mot til seg og snakket om det. Det var slike ting som gjorde at hun var sikker på at han var den rette. Den beste.