Å miste grepet om sitt eget «jeg», må være blant de mest forvirrende følelser en kan kjenne på som menneske. Dette fører mye angst med seg. Alzheimers sykdom rammer stadig flere. Hvordan skal vi møte disse pasientene, slik at verdigheten opprettholdes? Greier vi ikke å trenge inn i pasientens følelser, blir vi stående som uberørte tilskuere. Kan vi aktivere det som har opptatt dem, og restene av det opprinnelige engasjementet, stimuleres minnene. Ved å trekke de fineste trådene ut av den virkelige personligheten, kan vi som står nær lindre smerten.